Test-installasjon av Mandriva 2007 RC

Ettersom mini-testen av OpenSUSE 10.1 tiltrakk seg såpass mye pepper skulle man tro at undertegnede hadde lært å holde seg borte fra slike installasjons-tester. Feil (og denne er enda lenger enn den forrige), Mandriva kommer snart til å lansere versjon 2007 og det er lenge siden jeg har vært innom denne distribusjonen for alvor. Det som pirret meg mest var at hele Mandriva skulle være oversatt til norsk. Jeg velger alltid engelsk selv, men siden det er flere her som har klaget på norsk-engelske opplevelser så hadde det jo vært greit vite om ett rendyrket alternativ.

Installasjon
Maskinen er den samme Dell XPS Gen 2 bærbare som ble brukt sist. Mandriva får en eksisterenede Ext3 partisjon som den får lov til å overskrive. WLAN er ipw2200 og skjermkortet er NVIDIA Geforce 6800 Ultra. Siden testen foregår på ordentlig maskinvare kommer jeg ikke til å legge ut skjermbilder, de kan dere finne på OSDir istedet (som til nå har brukt VMWare, og som derfor kan vise selve installasjonen). Merk at installasjonen for Beta 2 er relativt forskjellig, disse skjermbildene er derfor ikke representative.

Under oppstart må man selv velge "Installation", ellers bootes harddisken som normalt. Alternativene man har sier kanskje ikke så mye (vgalo, vgahi, vga16, text, patch), men det er helt greit. Opp kommer en relativt pen meny som lar en velge språk. Det er også mulig å velge flere språk med en gang, og nynorsk er en mulighet. Sistnevte er ikke fullstendig oversatt enda, etter eget utsagn av Mandriva representant, så jeg valgte kun bokmål.

Etter lisensen kommer spørsmål om sikkerhet. Man har valg mellom standard, høyt, høyere og paranoid. Med mindre jeg blingset så er standard-valget høyt (som jeg beholdt), ikke standard. Forklaringen som gis for de forskjellige nivåene er grei for en nybegynner, men litt svak for en som har gjort dette før. Det hadde vært kjekt å vite om SELinux brukes på noen av nivåene, hvor restriktiv brannmuren er og så videre. Det viser seg i ettertid at man får en ny sjanse til å se på dette senere. På høyt nivå, blir jeg informert, er tilgang til Windows-partisjonen (som jeg ikke visste at jeg hadde på denne maskinen) begrenset til Administrator. Godt å bli opplyst om dette med en gang, det er det flere som har spurt om. Derimot sies det ingenting om at man kun får lese-tilgang til NTFS.

Partisjoneringsverktøyet fungerte bra i manuell modus, det automatiske ble ikke testet. Pakkevalg var derimot litt spesielt. Under ”Valg pakkegruppe” (Velg pakkegrupper?) kan man velge i greit sorterte pakker, f.eks ”Kontorarbeidstassjon”, ”Multimediastasjon” i tillegg til valg som KDE og GNOME. Nederst kan man huke av for ”Individuelt pakkevalg”, men hvis man så går videre blir man ikke presentert med de pakkegruppene man valgte som utgangspunkt. Istedet var alt av KDE, GNOME og IceWm valgt. Ved nærmere ettersyn viste det seg at pakker som ”Mozilla-Firefox” ble sortert under IceWm, og ikke at hele IceWm og GNOME ble installert. Antageligvis er dette feilsortering (av ganske mange programmer), men trestrukturen er uansett håpløs når man skal gjennom så mange pakker som det følger med på en slik DVD-plate. Jeg gikk derfor tilbake, fjernet avhuking for individuelt pakkevalg, og håpet på det beste.

Under installasjonen får man se litt Transgaming/Cedega reklame, samt andre produkter som Kaspersky Anti-Virus og Skype. Helt ypperlig at de benytter ventetiden på å tjene noen øre og markedsføre produkter som støtter Mandriva, men siden dette er nytt er det mulig at de burde antydet at disse programmene må kjøpes. Tidsindikatoren foreslår at dette tar tretti-og-noen minutter til å begynne med, men hos meg var jeg nede i 16 minutter etter to minutter, før den klatret litt opp igjen i god Microsoft-stil. Totalt tok det ca 14 minutter.

Etterpå blir man spurt om administrator-passordet, det er også mulig å velge autentisering mot LDAP, NIS, Windows-domene og Active Directory. Når man oppretter en vanlig bruker har man også mulighet for å velge et ikon, men her har Mandriva virkelig vært ute med sparekniven. De som presenteres er stort sett dårlige fotografier av lav kvalitet og noen fjollete Mandriva-pingviner. Ikke at det gjør noe som helst, men det finnes massevis av fine ikoner de kunne brukt til dette. Eller fjernet hele greia.

Man kan velge om LILO eller GRUB skal installeres på MBR, første sektor av root-partisjonen eller om man ønsker å hoppe over dette steget. Teksten er litt kortfattet, men hjelp-funksjonen avslører at programmet har testet litt og at valgene kommer opp fordi jeg allerede har ganske mye på disken fra før. Det forvirrer meg dog at jeg aldri fikk valget mellom LILO eller GRUB, så jeg vet ikke hva den hadde valgt om jeg ikke hadde hoppet over. Konfigurasjonen installeres heller ikke, så man må da sette opp GRUB eller LILO fra scratch, slik det er vanlig.

Deretter får man en liste over det som grovt sett er maskinvaren på maskinen. Skjermkortet starter med å ikke vaere konfigurert, men programmet for å sette opp dette er utmerket og finner alt automatisk, dette er dog ikke spesielt på denne maskinen. Det viser seg har at den ville ha valgt LILO, og det ser faktisk ut som om det er valgt selv om jeg eksplisitt ba om at det ikke ble installert. Det siste holdt heldigvis stikk.

Nettverk er litt usikkert. Det står ethernet, men det fremkommer ikke om det er den innebygde broadcom-porten, eller om det er snakk om det trådløse kortet. Velger jeg ethernet og ”trådløs” på neste skjermbilde får jeg opp en feilmelding om at ”Feil:Kunne ikke installere pakkene (wireless-tools)!”. Velger jeg Ethernet på nytt får jeg valg mellom Broadcom-porten, Firewire og eth1. Sannsynligvis er eth1 det trådløse kortet som jeg ønsker å bruke, men da får jeg ikke konfigurert det trådløse kortet. Som siste utvei velger jeg å konfigurere Broadcom-kortet, selv om jeg egentlig ikke har tilgang til vanlig ethernet her. I det minste gjør Mandriva det mulig å ikke starte dette kortet automatisk ved oppstart, som gjør at jeg slipper å vente på DHCP timeouts hvis jeg får det trådløse opp å gå i ettertid. Men da får jeg beskjed om at DHCP-pakken ikke kan installeres, og har i grunn fått nok av dette tullet.

Siden jeg ikke installerte GRUB hadde jeg ingen konfigurasjonsfiler for å starte Mandriva. Følgende linjer la jeg til i min menu.lst (konfigurasjonsfilen for GRUB):

title Mandriva 2007 RC
root (hd0,4)
kernel (hd0,4)/boot/vmlinuz root=/dev/sda5 resume=/dev/sda5
initrd (hd0,4)/boot/initrd.img
savedefault
boot

Dette er muligens ikke optimalt, og man mister det som er av grafisk boot, men det er et greit utgangspunkt basert på symlinkene som lå i Mandriva’s /boot. (hd0,4) og sda5 må byttes ut med noe som stemmer overens med din egen partisjonstabell.

Etter installasjon
Etter oppstart (ca. 14 sekunder) dukker det opp en veiviser for første kjøring. Det er et spørreskjema, men det gjør ikke noe forsøk på å teste internettforbindelsen og det hele blir derfor litt tullete. Men så får man opp et skjermbilde som sier ”Velkommen til localhost” og har Free i store bokstaver på bakgrunne. Under ”Økt type” kan jeg faktisk velge GNOME, uten at jeg skulle ha det installert. Men for ikke å utfordre skjebnen logger jeg bare inn i KDE, som var det jeg hadde bestilt.

Oppstart av KDE 3.5 tar ca 15 sekunder og systemet har fin respons. Skrivebordet er ryddig og har kun få ikoner. Programmene i menyen er organisert etter type, f.eks. kontorstøtte – regneark – OpenOffice.org Calc. Et valg må man jo ta, men det hadde kanskje vaert greit å holde de store pakkene samlet. Det er dog litt spesielt at gode KDE-programmer, som Kate, ikke har blitt inkludert i menyen. Men det kan godt tenkes at meny-systemet ble forkludret under installasjon, jeg fant ihvertfall ikke en eneste referanse til de spillene jeg ba om at skulle installeres.

Forsøk på å installere wireless-tools fra DVDen viser at disse allerede har blitt installert, noe som antyder at dette er en feil i installasjonsvektøyet. Et par runder med lsmod og andre verktøy viser at nvidia-driveren ikke har blitt installert, det har derimot driveren for nettverkskortet. Det trådløse krever kun ”modprobe ipw2200”, men selv da finner ikke iwconfig noen ”wireless extensions” ved eth1. Ved nærmere ettersyn i loggen (dmesg) viser det seg at firmwaren mangler.

Jeg tok en tur på forumet til Mandriva. Der må man desverre registrere seg selv hvis man bare skal søke. Jeg fikk mange treff, men selv om jeg oppholdt meg i den engelske delen av forumet fikk jeg opp 90% franske emner. Dette er ikke overraskende, men jeg synes absolutt Mandriva skulle gjort det mulig å søke innenfor et språkområde og uten å logge inn. Spesielt de mindre landene, sånn Norge, kan fort drukne hvis de ikke får på plass en bedre løsning for søkemotoren.

Etter litt mer om og men fant jeg en tråd som sa at man bør gå inn og prøve å konfigurere det trådløse kortet, noe som skal gi en feilmelding og instruksjoner for å laste ned firmware fra SourceForge. Jeg vet ikke hvilket konfigurasjonsverktøy denne personen brukte, jeg fikk ihvertfall beskjed om at denne firmwaren var forbeholdt Club Mandriva medlemmer og at jeg måtte registrere meg, noen jeg ironisk nok ikke kunne ha gjort uten firmwaren. Den eneste løsningen, såvidt jeg kan fortstå, er å laste ned firmware til USB-stick fra en annen maskin og så installere.

Jeg hadde heldigvis Gentoo på en annen partisjon og kunne hente firmwaren derifra, deretter rmmod ”ipw2200 && modprobe ipw2200”. Før jeg fikk summet meg hadde Mandriva koblet seg opp til naboens trådløse nettverk. I USA er ikke dette noe særlig og kan fort gi 10 års fengsel, selv om sannsynligheten for å blit tatt er like liten som straffen er rå. Da jeg prøvde å koble til mitt eget aksesspunkt fikk jeg beskjed om at wpa_supplicant måtte installeres i det jeg valgte WPA i rullgardinmenyen. Dette var veldig bra, desverre fungerte ikke WPA etter installasjon heller og menyen gikk tilbake til WEP av seg selv. Jeg lette litt rundt omkring, men fant egentlig ingen feilmeldinger som sa meg noe. En vanlig reboot viste seg å løse problemet, men jeg ble på nytt nødt til å laste ipw2200 manuelt med modprobe. Da kom til gjengeld kobling opp av seg selv, på tross av hva rullegardinmenyen viste, konfigurert med WPA og riktig nøkkel.

Sammendrag
Generelt er brukergrensesnittet greit. Alt ser veldig pent ut, men det er litt vanskelig å skjønne hvordan konfigurasjonsverktøyene henger sammen. Derimot fikk jeg som regel gjort noe med den enheten jeg ønsket å se på, og det var forfriskende hvordan systemet selv foreslo å installere WPA og lignende ting. Men ting er ikke alltid synkronisert, som kan fort bli forvirrende. Distribusjonen støtter MP3 med en gang og Amarok startet automatisk da jeg koblet til min iPod Nano (forrige generasjon). Jeg oppga riktig sti til enheten (foreslått av Amarok) og definerte den som en iPod, men noe særlig mere skjedde altså ikke. Volum- og avspillingknappene foran på denne maskinen ble heller ikke aktivert, som er litt rart da de har fungert på de fleste distribusjoner jeg har prøvd det siste året.

Oversettelsen holder nesten det den lover. Det stemmer at KDE og tilhørende programmer er oversatt, men ihvertfall i RC-versjonen jeg testet kommer Firefox opp i vanlig, engelsk språkdrakt. Det er litt svakt, med tanke på at programmet er den foretrukne nettleseren i Mandriva og at norsk versjon absolutt er tilgjengelig. I tillegg er enkelte elementer i menyen (System -> Innstillinger) på engelsk, men det er en fillesak. Det meste av den ordentlige dokumentasjonen, eksempelvis brukerhåndboken til KDE, er heller ikke oversatt. Men det samme vil være tilfelle i alle andre distribusjoner også. Hvis man vil ha et grafisk brukergrensesnitt på norsk er Mandriva uten tvil blandt de beste, det er kun snakk om man kan kalle dette for fullstendig oversatt.

Det er tydelig at Mandriva jobber hardt for å skape et bedre miljø rundt distribusjonen, også utenfor Frankrike. Hvis de lykkes med dette, og gjør det mulig for nybegynnere å finne instruksjoner for å installere slik firmware og drivere for Nvidia og ATI uten å betale (jeg har ikke prøvd), så tror jeg absolutt man skal regne med franskmennene. Jeg er noe usikker på om jeg ikke lette godt nok etter at jeg hadde registrert meg, det er ihvertfall tydelig at Google ikke får lov til å indeksere Club Mandriva.

Konklusjonen er at Mandriva helt sikkert er en solid distribusjon, bare de får orden på hva som installeres før endelig versjon slippes. Men at firmwaren for et så vanlig trådløst kort som Intel 2200bg ikke er del av den frie distribusjonen gjør det nesten umulig å anbefale den til nybegynnere. Det er ikke trivielt å finne feilmeldingen eller å installere dette selv, og dette kortet er omtrent det enkleste som finnes for Linux. At Mandriva har slettet directoryet som gir støtte for disse enhetene bør egentlig komme tydelig frem under installasjonen, helst før man repartisjonerer. Det er i det hele tatt veldig synd, for jeg tror Mandriva har en av de beste installasjonsprosedyrene jeg har sett for nybegynnere.

Ps. dersom du har en Linux-distribusjon installert fra før (Ubuntu eller SUSE egner seg bra) kan du kopiere /lib/firmware//* til /lib/firmware under Mandriva, og en god del av de trådløse kortene burde da fungere hvis du modprober driveren manuelt.